Dagbok - min hittil lengste vintertur

I høst gikk jeg på en smell i form av utmattelse og kyssesyke. Nå har jeg stablet meg på beina igjen, og gjennomført min hittil lengste vintertur. I dette innlegget har jeg samlet de daglige oppdateringene jeg la ut på Facebook, slik at dere kan lese om hvordan det var å gå alene på ski fra Ustaoset til Norefjell. Helt alene var jeg riktignok ikke, malamutehannen Totak var god å ha disse tretten dagene i vær og uvær.


8. februar. Dag 1.

Nå har jeg endelig klart å gi slipp på mye av spenning i kroppen. De siste dagene før avreise har jeg både grudd - og gledet meg på samme tid. Jeg har tenkt mye, så mye at jeg har våknet flere ganger i løpet av nettene. Det har vært noen travle dager også, det er derfor godt og endelig være i gang. Nå som jeg har startet føles ting helt annerledes. Litt spenning er det i kroppen enda, men aller mest er jeg glad og fornøyd.

I dag har jeg slått ihjel en del kilometer, kjeftet litt på pulken og smilt til sola. Totak har stort sett vært flink, men det går aldri en dag helt uten ugang fra hans side. Han pissa blant annet PÅ pulken min... Æsj!

Her i teltet er det rene luksusen for øyeblikket. Jeg spiser popkorn i takt med fet spotifymusikk. Lyden fra den lille høyttaleren fyller hele rommet, som for øvrig ikke har plass til mer enn utstyret og meg. Dessuten tillot jeg meg selv å ta med ei bra bok på denne turen, men i den kan jeg ikke lese mer i dag. Den skal tross alt vare en del dager.

Jeg tar snart kvelden, det blir viktig å lade opp til i morgen. Føret blir nok tyngre da, som følge av snøværet som herjer ute. God natt!

 


9. februar. Dag 2.

Heisann! Malamuten Totak her. Vanligvis er det samboeren min Vega som får være med på utflukter, men endelig var det min tur. Hittil har det vært kjempebra! Vi har hatt kaldt og vindfullt snøvær, akuratt slik jeg liker det. Innimellom all jobbingen har jeg til og med fått tid til å gjøre ugang, det er nemlig noe av det beste jeg vet. Da kaller Maria meg for "Lille Satan". Jeg liker å erte henne litt, for selv om hun blir sur en gang i blant, sier hun ofte at hun er glad i meg. Dessuten er jeg til gjengjeld en gentleman de gangene det trengs. Sånn som i dag for eksempel, da jeg dro pulken helt alene i flere kilometer fordi beina til Maria var ugreie. Da fikk jeg masse ros.

I det vi kom frem i sta, sa Maria at jeg utrolig nok har oppført meg eksemplarisk en hel dag i strekk. Jeg er litt usikker på hva hun mente, men siden hun smilte og ga meg en stor porsjon tørrfor, er jeg sikker på at det var et kompliment.

Etter å ha rullet rundt og kost meg i den deilige snøen, har jeg nå krøllet meg sammen som en ball for å sove. Jeg elsker å sove ute, og særlig når et hvitt teppe av snø legger seg over meg. Jeg aner ikke hvorfor Maria sover inne i telt, men hun er vel en latsabb. Nattinatt!






10. februar. Dag 3.

Dette har uten tvil vært den mest krevende dagen hittil, men kanskje også den mest opplevelsesrike. Jeg har gått både gjennom skog og over fjell, fellesnevneren for dem begge er at føret har vært tungt. Heldogvis har det vært noe scooterløyper, men det har også blitt en del labbing i løssnø. Jeg har dessuten blitt bevisst på en fare som ligger gjemt overalt. I hele området her oppe er ingen vann trygge. Selv ikke der det er kjørt scooterspor. Åpene råker dukker opp på alle kanter, selv små bekker er isfrie. Derfor har jeg vært nødt til å følge like mye med på kart og GPS, som på omgivelsene rundt. Jeg unngår alle vann, både store og små. Noe annet er rett og slett livsfarlig, og jeg tar ingen sjanser.

Ellers har jeg slått leir på fjellet i dag. Teltet er godt bardunert, så jeg er forberedt på alt av vær og vind. For øyeblikket er det litt snø i lufta, men månen titter frem en gang i blant. Fordelen med vinteren er at det aldri blir helt mørkt, snøen lyser opp. Det er noe jeg er veldig glad for, siden jeg egentlig er fryktelig mørkeredd.

Nå skal jeg lese litt i boka jeg har med meg, studere kart og spise popkorn. Kroppen er sliten etter dagen, så det er deilig å slappe av i den varme soveposen.

Slenger med et bilde tatt tidligere på dagen. Løssnø og tung pulk er, etter min mening, ikke den beste sammensetningen...

 



11. februar. Dag 4.

Både Totak og jeg våknet grytidlig i morges av rypesteggens velkjente røst. Totak var, etter bråket å dømme, gira på å skaffe seg en velsmakende frokost, men fant nok fort ut kjettingen var for kort.

Da jeg åpnet øynene et par timet senere, lå jeg i et ganske så nedrimet innertelt. Det var klarvær, og dermed også bitende kulde. Jeg brukte en halvtime bare på å manne meg opp nok til å krype ut av posen. Når jeg først kom meg opp, ble jeg møtt av en logrende pelsball i teltåpningen. Godgutten var overlykkelig over å få oppmerksomhet, og sa ikke nei til litt lekeslossing i finværet.

Den blå himmelen forsvant fort. Innen vi sto på toppen av Dynna var det overskyet og lett snøvær i luften. Oppholdet på toppen ble derfor kortvarig, før vi suste nedovet til Fagerhøy fjellstue. På Fagerhøy ble jeg tatt svært godt i mot, og jeg fikk både dusjet, tørket utstyr og studert kartet, før jeg igjen la av sted. Ettersom det var halvveis mørkt innen vi kom oss avgårde igjen, gikk vi ikke langt før jeg satte opp teltet.

Nå ligger jeg nede i den tørre soveposen, og skal hive i meg et par knekkebrød før jeg sovner. I morgen går vi videre i retning Hallingnatten.

 



12. februar. Dag 5.

Selve dagen startet bra i dag. Vi kom oss tidlig avgårde, og jeg var ved godt mot med tanke på dagens etappe. Målet var å komme gjennom dalen, og opp på fjellet på andre siden.

Til tross for vind og tungt føre, koste jeg meg mens vi tok oss frem mellom furutrærne. Dyrelivet i skogen hadde satt sine spor, og Totak spisset ører i det vi passerte ferske tråkk etter skogens konge.
Campen er nå etablert akuratt på tregrensen. Utenfor blåser det kraftig, og de effektive minusgradene er mange. Det er iskaldt i teltet, og primusen vil ikke la seg tenne. Jeg har prøvd å skru og bytte til reservedeler, men til ingen nytte. Jeg er helt avhengig av snøsmelting for å få vann, derfor er ikke dette noe artig situasjon å stå i. Alt jeg har av væske er en liter vann. Totak har heldigvis fått det han skal ha for kvelden.

Mens jeg prøver å tenke positivt, forsøker jeg å smelte litt snø over lanternen. I kveld blir det nok knekkebrød også til middag. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg, akuratt nå, så gjerne skulle ha sittet foran peisen hjemme og varmet de frosne tærne mine. I stede må jeg prøve å finne en løsning på problemet, for i morgen venter den hittil mest værharde etappen i fjellet. Og da er det meldt enda mer vind.

 

13. februar. Dag 6.


Jeg våkner flere ganger i løpet av natten. Kraftige vindkuler hiver seg over teltet, og snøkrystaller drysser ned i ansiktet mitt. Jeg har vært ute og hentet inn Totak, som minnet mer om en ispinne enn en pelsdott der han lå ute i snøen. For et uvær!

Noen timer senere våkner jeg til samme lyd av blafrende teltduk. Jeg åpner opp lufteluka og får, bokstavelig talt, bakoversveis av synet som møter meg. Hallingnatten utelukkes umiddelbart, det er uforsvarlig i dette været.

Humøret er kjempebra til tross for at jeg må utelukke den ønskede etappen over fjellet. Værmeldingen melder kraftig vind helt frem til søndag, jeg ser derfor ingen annen mulighet enn å ta veien langs Tunhovdfjorden for å komme videre til Haglebu. Jeg pakker sakene, og retter nesa mot Langedrag.

De få kilometerne til Langedrag blir et helvete. Store, løse skavler gjør det nesten umulig å ta seg frem. Men bare nesten. Etter et par raseriutbrudd, og mye fortvielse, får vi øye på sivilisasjon. Endelig kan vi ta oss frem på vei!

Ting blir likevel ikke helt som planlagt, det blir bedre. Jeg møter en av de som jobber i naturparken, og han er ikke sen om å spørre om jeg vil sove inne i natt. Utslitt og kald, takker jeg gledelig ja til tilbudet.

Nå har jeg tørket alt utstyret, ladet batteriene og planlagt videre rute. Jeg har fått god mat, og blitt tatt godt vare på av de hyggelige folkene som jobber her. I tillegg har jeg hilst på flere av dyrene her oppe, og Totak har fått hundegård med ulvene som nabo. Denne omveien har foreløpig viste seg å by på flotte opplevelser. Kanskje er ikke omveier så dumt allikevel?






14. februar. Dag 7.

Vinden herjer enda verre i dag, og det er sludd i lufta. Jeg blir stadig mer overbevist om at det var et klokt valg å dra ned igjen fra fjellet i går, for utsikten fra Langedrag tyder på at det går hardt for seg i høyden.

Vi følger veien langs Tunhovdfjorden. Tross all motvinden, er farten ganske så god på det isete føret. Likevel er ikke humøret helt på topp, for vei er både kjedelig og ensformig, og sluddbygerene gjør meg klissvåt.

Mens jeg staker bortover med et omvendt smil, stopper plutselig en bil opp ved siden av meg. Sjåføren sveiver ned vinduet, og i førersetet sitter Christoffer, kjæresten min. Jeg blir helt sjokkert, og er usikker på om jeg skal le eller gråte av glede. Bak i bilen sitter også Vega, Totak sin nydelige samboer. For en overraskelse på selveste Valentinsdagen! Jeg føler meg utrolig heldig som har en så fantastisk kjæreste. Han har dratt helt opp hit bare for å være meg på tur dette ene døgnet.

Etter at det uventede besøket har sunket litt inn, kjører Christoffer videre for å parkere bilen i områder jeg har sett ut til å være dagsetappens endepunkt. I mens tar Totak og jeg fatt på den bratte veien oppover fra fjorden. Det er en del kilometer som må gjøre unna i løpet av dagen, tempoet må nemlig holdes oppe for at jeg skal klare å rekke frem til Norefjell i tide.

Vi gjør unna mange høydemetere på brøyta vei, men må etterhvert fortsette i løssnøen. Det er tungt, og kanskje aller mest for Totak denne gangen. Han synker dypt nedi for hvert steg, og må bakste seg fremover. Tross føret kan jeg ikke annet enn å smile, for snart skal jeg være sammen med Christoffer.

Etter en stund kommer vi frem, og teltet settes opp. Christoffer disker opp en fantastisk elggryte, og finner frem en haug av godteri som ham vet jeg er så glad i.

Akuratt nå føler jeg meg som verdens heldigste. Dette var en stor opptur midt oppi disse ellers så grå uværsdagene.

 



15. februar. Dag 8.

Det var skikkelig opptur å få besøk av Christoffer og Vega, men jeg må videre. Etter frokost tar vi farvel, og den blå golfen forsvinner bak grantrær og brøytekanter. Igjen står Totak og jeg alene i det våte snøværet.

Føret er trått. Det har kommet mye nysnø i løpet av natten, og fortsatt daler tunge fnugg ned fra den grå himmelen. Det begynner å bli en smule irriterende ikke å få annet til utsikt enn tett snøvær. Dessuten trenger kornene seg inn i hetta og angriper det bare ansiktet mitt. De smelter på klærne, og gjør meg våt til skinnet. Om det det bare hadde vært litt kaldere i lufta...

Nå som jeg ligger her i teltet og prøver å finne ut av hva som kan har vært positivt med dagens etappe, rettes fokuset fort mot Totak. Han er kjempeflink, og jobber på hver bidige meter. Han har alltid et artig sprell eller et morsomt utrykk på lur, og det gode humøret hans smitter over. Han er rett og slett en helt på denne turen, jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart meg uten han.

Bortsett fra å skrive, går lørdagskvelden med i et håpløst forsøk på å tørke klær. De er så våte at jeg får frysninger bare ved tanken på at jeg må ta dem på igjen i morgen. Jeg må antagelig gå dem tørre. Enn så lenge skal jeg nyte natten i en varm og god sovepose. Så lenge jeg vet at jeg får være tørr om natten, klarer jeg alltids å hente frem litt motivasjon på uværsdager som dette. Dessuten nærmer jeg meg målet nå, for i morgen tar jeg fatt på Norefjell.



16. februar. Dag 9.


Jeg kan ikke beskrive med ord hvilke nedtur det er atter en gang å våkne til det forbanna snøværet. Møkka lei alt sammen, legger jeg meg nedi soveposen igjen. Fast bestemt på å gå til streik mot disse nådeløse værgudene.

Jeg er nok av den litt utålmodige typen, for det blir etterhvert i overkant kjedelig å vente på finværet. Jeg pakker derfor ned campen, seler på Totak og spenner på meg pulken. I fjeset er det langt fra noe smil, men jeg vet jeg må videre for å rekke frem innen tirsdag morgen.

Etter at vi har slitt oss opp slalåmbakken ved Haglebu, er vi endelig på Norefjell. Humøret blir straks litt bedre, men jeg er skeptisk på hvor lenge det kan holde ettersom løypa vi skal gå i ikke er annet enn tung løssnø.

Mens vi sliter oss gjennom massene, blir hele tilværelsen brått snudd på hodet. Den gule kula kommer til syne, og himmelen åpner seg. Jeg skal si dere det, at hvis ikke øra hadde vært i veien, ville smilet gått helt rundt.

Brått blir det mye lettere å gå. Jeg må vandrer helt ned i kjelleren etter krefter, for plutselig er det gøy å måtte ta seg skikkelig ut. Løssnø eller ei, Totak og jeg er som to ustoppelige traktorer. Sammen er vi kanon, tenker jeg.

Kanon eller ikke, det går hvertfall fremover. Det aller viktigste er likevel denne enorme oppturen, alt takket være gjensynet med sol og kulde. Jeg trengte dette øyeblikket så inderlig nå, for de siste dagene har vært en mental prøvelse. Nå som vi står midt smørøyet av vakkert fjellandsskap, ser jeg at alt slit er verdt det. Slike stunder overgår alle grå dager. Jeg slipper ut et høylytt gledeshyl, og omfavner en lettere forvirret Totak. Det er dette som kalles turglede, sier jeg.

I kveld ligger jeg blid og fornøyd her inne i min lille bolig. Det er godt å kjenne kuldegradene snike seg på innsiden av teltduken, for det er dette som er skikkelig vinter. Fornøyd er jeg også fordi vi snart har nådd målet for turen, nemlig selve toppen av Norefjell. Høgevard med sine 1459 meter over havet, er ikke mer enn 14 kilometer herfra. Om alt går etter planen, kan jeg smile bredt der oppe på toppen i morgen ettermiddag.

 



17. februar. Dag 10.

På vei ut av teltet blir jeg møtt av en storfornøyd malamute. Det er ikke rart han er spesielt blid i dag, for han har gjort ugang i løpet av natten. På liggeplassen hans finner jeg nemlig en nesten oppspist oppbevaringspose, og smøret som hørte til inni, er naturligvis borte. Heldigvis for Totak er jeg i ekstremt godt humør i dag, han får derfor en stor bamseklem i stede for den fortjente ørefiken.

Vi kommer oss tidlig avgårde i det klare morgenværet. Det blåser mye, så de effektive minusgradene er mange. Likevel er jeg knallfornøyd, så fornøyd at jeg ikke klarer å slutte og smile med kjeften åpen. En liten periode er jeg småbekymret for å forfryse tunga, men det går heldigvis bra.

Det surrer mange tanker rundt i hodet i dag. Snart når jeg frem til toppen av Norefjell, selve målet for turen. Jeg har lagt bak meg mange kilometer på strekningen hit. Kilometere på vei, i skiløyper, i scooterspor og i løssnø. Været har gitt oss utfordringer, men Totak og jeg ga aldri opp.

Jeg er evig takknemlig for at Totak har vært med meg på turen. Han har stått på hele veien, og trukket nesten hver eneste meter. Uten han ville ikke beina mine kommet frem. På grunn av at jeg har for kort akillessene på begge bein, har jeg tidvis hatt store smerter. Da har det vært godt, eller egentlig helt nødvendig, å få hjelp med pulktrekkingen. Dessuten har vi to delt gledesøyeblikkene sammen, og han har lagt labbene på skuldrene mine de gangene jeg har vært utslitt og lei. På denne turen har han virkelig fått vist frem sine gode sider, han er rett og slett fantastisk.

Endelig kan jeg se toppen, den er bare noen meter fra meg. Vindstyrken er høy, det er bare såvidt jeg klarer å holde meg på beina. Vi klarer likevel den siste biten, og jeg kan endelig ta på den isete varden. Jeg kaster meg rundt halsen på Totak, og en enorm lykkefølelse skyller innover meg. Vi har klart det!

Mestringsfølelsen blir fort erstattet av en smule bekymring på veien ned. Det blåser så fælt at jeg bare såvidt klarer å bevege meg mot vinden. Jeg ser nesten ingenting, men føler likevel at jeg har kontroll over situasjonen. Jeg klarer å komme meg nedover mot turisthytta "Høgevarde", men bare femti meter før jeg når frem, tar et enormt vindkast tak i pulken. Både Totak og jeg blir dratt med noen meter, før jeg blir liggende. Jeg prøver å reise meg opp, men blir holdt nede av pulken. Mens jeg forsøker å karre meg bort til hytta, får to jenter øye på oss. De hjelper meg siste biten. Aldri har jeg opplevd maken til vindkast.

Nå sitter jeg trygt inne på hytta, og her blir jeg i natt. Soveposen var stiv som en stokk av all isen, så både den og alt det andre utstyret henger til tørk foran ovnen. I morgen kommer klassen min til fjells, så da venter to dager i snøhule sammen med dem. Med det som da vil være tørt utstyr i pulken, gleder jeg meg til et par netter inne i snøen.

 



20. februar.

Etter å ha tilbakelagt to kjempefine dager på snøhuletur sammen med klassen, tok Totak og jeg tidligere i dag farvel med fjellet. Etter å ha vært på tur i tretten dager, sitter vi nå igjen med drøssevis av opplevelser og nye erfaringer. Dette er nok en vintertur vi sent vil glemme.





Søndag vises turen min på TV!




For flere oppdateringer og bilder, følg Villmarksjenta på facebook!
Klikk på linken: https://www.facebook.com/pages/Villmarksjenta/317292851642994?ref=hl



Trailer til boka


                                                                                                                                                  ^
                                                              
                  Trykk her oppe for å endre kvalitet til 1080pHD   



For flere oppdateringer og bilder, følg Villmarksjenta på facebook!
Klikk på linken: https://www.facebook.com/pages/Villmarksjenta/317292851642994?ref=hl


Om man virkelig jobber hardt for noe...

Om man virkelig jobber hardt for noe, får man det til. Det har vært tanken som har ligget i bakhodet siden jeg avsluttet den 50 dager lange turen på tvers av Norge i fjor sommer. Jeg har lenge hatt et sterkt ønske om å kunne gjøre kombinasjonen av film, foto, skriving, foredrag og friluftsliv til en levevei. Det er friheten som har lokket meg i denne retningen. Friheten til og på sikt kunne jobbe med noe jeg virkelig brenner for. Friheten som følger med alle turene, og gleden jeg får ved å kunne formidle turglede til andre.

 I starten var dette bare et ønske, men målrettet jobbing har ført til resultater jeg ikke en gang hadde turt å drømme om. Ting har gått over all forventning, til tross for at det også har vært perioder hvor ting har gått trått. Det har nå blitt bok av Norge på tvers-turen, jeg ble kåret til Årets Villmarking tidligere i år og Norge på tvers skal bli vist på NRK i Desember. Forespørsel på foredrag, filmvisning og andre oppdrag har skutt i været. Samtidig har jeg fått gode kontakter og flere viktige støttespillere som har sagt seg villige til å hjelpe meg med kommende prosjekter. Mulighetene blir stadig flere og følelsen av å lykkes har gitt meg motivasjon og tro på at min drøm om å leve av friluftsliv etter hvert kan bli en realitet. Men selvsagt bare hvis jeg fortsetter og jobbe hardt for det.

 Jeg har egentlig hatt mer enn nok med skolen i seg selv denne høsten. Lesing til prøver, jobbing med lekser og store innleveringsoppgaver har hengt konstant over meg. Dette har jeg hatt i tillegg til de vanlige skoledagene. Fokuset mitt har opprinnelig ligget et helt annet sted enn på skittene skolebøker, men samtidig har jeg denne høsten innsett at skole faktisk ikke bare er negativt til tross for alt maset og arbeidet. Jeg blir nesten litt engstelig med tanke på at jeg om et halvt år skal forlate de trygge omgivelsene og kaste meg ut i noe helt ukjent. Jeg har innsett at flere av de lærerne som har mast om lekser, prøver og prestasjoner faktisk er noen jeg kommer til å savne. At miljøet i klassen og på skolen virkelig har betydd noe for meg. Selv om jeg i perioder har tenkt at årene på videregående er fullstendig bortkastet og unødvendig bruk av tid, har jeg etter mange omganger med meg selv funnet ut at det neppe er noe ulempe i å ha videregående som en ekstra støtte i ryggen. I tilfelle drømmene mine skjærer seg, eller kanskje ting blir annerledes enn hva jeg ser for meg nå. I høst har jeg derfor vært fast bestemt på at jeg dette siste året på skole skal gjøre mitt beste for å få gode karakterer. Men det koster mye av både tid og energi, det også.

 For å kunne realisere drømmen har jeg vært innstilt på mye arbeid utenom skolen og turene. Slik har det vært de siste to årene. Det er ikke bare å dra ut på tur dette dreier seg om, ikke hvis jeg skal klare å gjøre hobbyen til en jobb. Da må i tillegg foredrag forberedes, film redigeres, blogg- og Facebook oppdateres, jeg må svare på mail, avtale møter, skaffe samarbeidspartnere, jobbe for å få solgt flest mulig bøker, ta på meg oppdrag for sponsorer, prøve å få det hele til og etter hvert kunne gå rundt økonomisk osv... Alt dette, og enda litt til, har denne høsten ført til at det har blitt i overkant mye å gjøre. Og selv om jeg ikke har villet innrømme det for meg selv, har jeg innerst inne vært fult klar over at ingen kan tåle å holde på slik i lengden. Mye arbeid har gått utover tid med de nærmeste, i tillegg til at det har blitt alt for lite tid til søvn. De gangene jeg har tillatt meg selv å ta noen dager fri, har jeg ofte tatt fri med dårlig samvittighet. Og nesten hver gang har jeg blitt straffet for det i etterkant. Da kommer dager hvor jeg ikke kan se enden i tunellen, dager hvor jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å få alt på plass til rett tid. Overskuddet på energi har sunket, og jeg har gradvis blitt tvunget til å innse at jeg ikke klarer å rekke alt. Hverken det jeg gjør fordi jeg må, eller det jeg gjør fordi jeg har lyst. Det har rett og slett blitt for mye av det meste, bortsett fra tur. Det har blitt for lite tid til selve friheten. Enda det er denne friheten som er selve kjernen i alt arbeidet.

 Oppi alt dette har jeg i hele høst slitt mye med hodepine, lite overskudd, kvalme og av og til også feber. Jeg ser ikke bort fra at dette kan ha hatt en sammenheng med alt for travle uker. Fredag 8. November kom dagen som før eller siden måtte komme. Det var først når jeg skulle sykle hjem fra bussholdeplassen etter nok en fullpakka uke at jeg kjente det var noe galt med kroppen. For første gang på mange år orket jeg ikke å sykle opp den bratte bakken på veien hjem, jeg var rett og slett tom for energi. Jeg ble liggende i senga mesteparten av fredagskvelden. Feberen steg, hodesmertene kom, matlysten forsvant og på lørdag ble alt bare mye verre.

 Jeg kan ikke huske sist jeg har følt meg så dårlig, lørdagskvelden var helt jævlig. Det var så jævlig at jeg begynte å bli redd, skikkelig redd. Det var smerter i absolutt hele kroppen, jeg var konstant svimmel, hadde ingen energi og feberen var nesten helt opp i 40. Jeg klarte ikke å puste vanlig, noe som var svært ubehagelig. I tillegg responderte jeg dårlig på det som ble sagt og gjort, det er hvertfall hva mamma har fortalt meg. Sent på kvelden ble jeg så dårlig at jeg ble hentet av ambulanse og kjørt til Gjøvik sykehus. De var redde for hjernehinnebetennelse.

 På sykehuset utelukket de hjernehinnebetennelsen, heldigvis. De tok noen prøver, målte blodtrykk og undersøkte meg før de konkluderte med at jeg kunne dra hjem sammen med mamma og Christoffer. Jeg er glad jeg hadde Christoffer ved siden av meg den natten. Fordi jeg var redd. Redd det skulle skje noe med meg, redd for at jeg skulle bli dårligere og redd fordi det var så ubehagelig å puste.

 Søndagen var omtrent det samme, men på mandag ble jeg enda verre. Jeg besvimte i dusjen, og slo samtidig hodet i vannkrana og flisene. Det gikk helt rundt for meg, og jeg husker at jeg ikke klarte å reise meg opp etter at jeg våknet til igjen. Heldigvis var mamma der, men jeg hadde fryktelig vondt av henne fordi jeg så at hun var enda reddere enn meg. Nok en gang måtte jeg bli hentet av ambulanse, jeg klarte ikke å komme meg noen steder uten hjelp. Jeg ble kjørt til akutten på det lokale legekontoret, hvor jeg måtte gjennom en haug av undersøkelser. Det viste seg etterhvert at jeg hadde både mononukleose (kyssesyke) og infeksjon i kroppen. Og på grunn av dårlig immunforsvar som følge av en ekstremt travel høst, har det slått ekstra ille ut på meg. Jeg fikk beskjed om at penicillin og hvile var det som måtte til for at jeg skulle bli bedre.

 Det er nå noen uker siden jeg ble syk, og jeg er fortsatt ikke helt bra igjen. Hodepinen, kvalmen og den store mangelen på overskudd og energi henger fortsatt igjen. Jeg har klart å henge med på skolen mesteparten av denne uka, holdt noen foredrag og kommet meg på beina igjen. Jeg koser meg virkelig når jeg holder foredrag, men det er de lange reiseveiene som gjør meg så sliten. I tillegg merker jeg at jeg blir ekstra tappet for energi når det er mye folk rundt meg. Formen er opp og ned hele tiden, men jeg skal gjøre det jeg kan for å bli frisk.

 Jeg måtte bruke lang tid på å finne ut om jeg faktisk skulle dele denne teksten med dere. Det er en 100 % ærlig tekst om hvordan livet mitt har blitt snudd på hodet de siste to årene, og hvordan ting har gått fra å være helt fantastisk til å bikke over i feil retning. Jeg vil så gjerne fortsette å jobbe hardt for å få dette til, men ikke så hardt og så mye at jeg sliter meg helt ut. Nå må jeg ta det mer med ro en stund for å bli helt frisk, samt komme meg ut og oppsøke den ekte turgleden igjen. For det er jo den som virkelig betyr noe for meg.







For flere oppdateringer og bilder, følg Villmarksjenta på facebook!
Klikk på linken: https://www.facebook.com/pages/Villmarksjenta/317292851642994?ref=hl


Utdrag fra boka på Harvest.as

Harvest har fått lov til å publisere noen utdrag fra boka mi "Villmarksjenta". Her står blant annet forordet, ta en titt da vel! :)

Trykk her: http://harvest.as/artikkel/villmarksjenta-alene-ute

 




For flere oppdateringer og bilder, følg Villmarksjenta på facebook!
Klikk på linken: https://www.facebook.com/pages/Villmarksjenta/317292851642994?ref=hl


På God Morgen Norge i forbindelse med boka!

Gå inn på denne linken for å se meg fortelle om Norge på tvers og boka "Villmarksjenta" på God Morgen Norge. Klikk her.



Ellers vil jeg bare informere om at nesten alle oppdateringer skjer på Facebook for tiden.
Gå inn på Villmarksjenta på Face her.


 
Bilde fra Rondane




Villmarksjenta


På fredag reiser jeg!

På fredag reiser jeg til fjells, endelig! Jeg skal være på tur i 16 dager. Første uka skal jeg tilbringe i Rondane, med toppturer som hovedfokus. Da skal jeg være alene sammen med malamutetispa Vega. Høsten er en kjempefin årstid å være i fjellet på, og mest sansynlig vil jeg møte på hvite snøkorn der oppe. Det er ganske kaldt i lufta nå, og ikke minst mørkt om natten! Nettopp det kan jo bli en artig opplevelse med tanke på hvor mørkeredd jeg er, jeg kjenner at jeg er ganske spent på nettopp det.... Men så har det seg slik at jeg tror ikke man blir kvitt redsler om man ikke tørr å møte dem, og da er det vel bare å ta seg sammen. Når jeg er der oppe er det for sent å angre likevel, så da blir jeg nødt til å overvinne frykten.

Etter syv dager kommer Christoffer, kjæresten min, oppover. Jeg skal møte han på skille mellom Rondane og Sollia. Han skal ha med nye matforsyninger og haglene våre, for de siste ni dagene skal vi utforske fjellområdet Sollia. Der skal vi jakte småvilt, så det blir veldig spennende!

Nå gleder jeg meg til å vandre, utforske nye områder, jakte, trekke inn frisk fjelluft, fyre bål, fryse litt, bli sliten, slappe av og ikke minst oppsøke TURGLEDEN. Det skal bli deilig å forlate det travle A4-livet i noen dager, og få tid til å gjøre det jeg liker aller best.


Om det er dekning kommer jeg til å oppdatere på Facebook underveis, så dere får følge med! Facebooksidden min er her: https://www.facebook.com/pages/Villmarksjenta/

Ønsker alle en god høst og SKITT JAKT!



Matlaging og forberedelser:







- Villmarksjenta


Kortfilm fra Femkløverens tur i Langsua Nasjonalpark


                                                                                                                                                  ^
                                                              
                  Trykk her oppe for å endre kvalitet til 1080pHD   

- Villmarksjenta


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 6

Dag 6. Mestringsfølelse!


Jeg slår på telefonen og kikker på klokken. Halv ni! Det er på tide å stå opp ettersom vi må komme oss av gårde ganske tidlig i dag. "Hallo, nå er det morgen", sier jeg høyt. Det rører seg i de to soveposene ved siden av meg, og to morgentryner stikker opp. "Åååååh", hører jeg fra Jens. Jeg kler på meg og går bort til Dina og Magnus sitt telt, de er i halvsøvne begge to og tydelig kjempetrøtte. Sola står lavt på himmelen, og det er kaldt. Brrr. "Opp og stå, vi skal helt til veien i dag", maser jeg.

Det er uvanlig stille under frokosten, flesteparten sitter bare å gjesper. Ble det virkelig så sent i går da? Jeg må være ærlig å si at jeg kjenner meg trøtt og sliten selv, enda jeg har sovet godt i natt.

Vi tar ny pakkerekord. Alle hjelper til og utstyret ligger i sekken før vi vet ord av det. Alt unntatt solcellepanelet og telefonen til Jens, den har ligget til lading. Han kobler fra telefonen og tar en titt på den. "MARIA, klokka er jo bare 07.00". Jeg titter bort på han, sikker på at det er en spøk. "Tuller du eller?". Så får jeg nok en gang se den lave sola, det er noe som ikke stemmer her. Jeg tar en titt på min egen mobil. Den må ha vist feil tidligere i dag når jeg slo den på, for klokken viser nøyaktig det samme som Jens sin. Pokker ta, det er jo grytidlig!!

De andre er ikke veldig fornøyd med å ha blitt vekt klokken seks på morgenen, men jeg blir heldigvis tilgitt. Alt utstyret er jo pakket og klart, vi ser derfor ingen vits i å rote utover igjen til tross for at vi egentlig ikke skulle gå før om tre timer. Vi tusler av gårde med trøtte tryner, klokken syv på en lørdagsmorgenen. Jaja, det ble ikke mye søvn i natt. Isteden med oss en fantastisk morgenstemning her i fjellheimen.

Pusten blir tyngre, den moselagte stien strekker seg høyere oppover fjellet, før den går ned til Lenningen. Fem par trampende fjellstøvler treffer det myke underlaget og bryter stillheten. Foran meg ser jeg fire store sekker som snirkler seg mellom bjørkekratt og vier, farten er god. Veldig god. Både gnisten og humøret er her. Det er Femkløveren sin det!

Vi har ikke sett et menneske siden vi forlot Liomseter, til tross for at Langsua nasjonalpark er helt fantastisk. Først når vi nærmer oss veien støter vi på noen turgåere. På en måte har det vært deilig å bare være oss fem pluss Vega, men på en annen måte er jeg skuffet over at det ikke er flere ute og går i fjellet. Det er jo så utrolig fint her, denne uka ute på tur kunne ikke ha blitt stort bedre. Vi har hatt noen utfordringer, men de har vi taklet med glans. Dessuten har fiskelykken vært enorm og humøret på topp stort sett hele tiden. Jeg føler meg heldig som har fått låne med meg en så herlig gjeng, for bedre turkamerater skal man lete lenge etter. Vi har ikke hatt tid til å kjede oss et eneste sekund, det har gått i hundre fra start til slutt. Nå er det ikke rart vi begynner å bli slitene, det er lov. Både i hode og resten av skrotten.

Vi avslutter det hele med en topptur, for liksom å få "toppen av kransekaka". Med hver vår cowboyhatt og digert smil jubler vi av glede i det vi når varden. Det er en mestringsfølelse for oss alle å vite at vi nå har vært seks dager på tur. Femkløveren har klart å gjennomføre sin aller første, lille langtur. Helt uten voksne! Tiåringene Dina og Magnus har vært kjempeflinke, det samme har Jens og Anna. Og Vega da selvsagt, hun som har vært både pakkesel og kosebamse.

I det vi går ned fra toppen for å ta fatt på de siste kilometerne til veien, er vi alle enige om en ting. Dette blir ikke Femkløverens siste langtur!

 

 Bilder


Morgentrøtt gjeng!




















Opptur på topptur!


Endelig!

 

 

-Villmarksjenta


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 5

Dag 5. Storfisk!

Solen skinner på teltduken og blå himmel er utsikten i det vi titter ut gjennom teltåpningen. Sulten gnager i magen, men jeg kjenner at lysten på den klissete havregrøten ikke er særdeles stor. Før frokost er uansett morgengymnastikk obligatorisk på fantastiske dager som dette, det er derfor en selvfølge at dagen starter med håndstående rundt teltet. Hele gjengen har en god dose energi å bli kvitt.

Om vi ikke var våkene fra før, våkner vi hvertfall i det et høyt skrik skjærer i øra. "JEG HAR FISK!". Det er Anna som roper, og vi andre er ikke sene om å spurte i retning vannkanten. Omtrent ni tiendedeler av alle gangene Anna roper at hun har fisk, er det falsk alarm. Jeg kan derfor ikke si jeg har veldig store forventninger der jeg kommer løpende med kameraet i hånda. Før jeg rekker frem hører jeg skuffet "Nei, og jeg som var sikker på at det var fisk". Vi andre begynner å le, hele sena hennes er full av knuter og kroken sitter fast i bunn. Eller gjør den det? "Jo det er fisk, jeg kjenner den!". Med bare hendene tar hun tak i sena og heiser en nydelig kilosørret opp fra sivet. "JAAAA!". Stormende jubel, skriking og fem brede smil. Endelig satt storfisken!

Takket v
ære den nydelige fjellørreten blir det fisk og spagetti til frokost. Altså ingen havregrøt. Den første kvelden med fiskelykke måtte Magnus spise frysetørka turmat fordi han ikke likte ørret. Nå derimot, gafler han innpå knallrødt fiskekjøtt og synes det er kjempegodt!

Vi må tilbakelegge en viss distanse i dag. I morgen blir vi hentet, derfor må vi komme oss til vei i løpet av morgendagen. Vi har bestemt oss for å gå over til Lenningen, men det er et stykke for små bein og store sekker. Vi er likevel ved godt mot når vi starter på dagens marsj, og for å gjøre det enda litt morsommere bestemmer jeg at vi skal ta en snarvei over fjellet, for deretter å komme innpå stien igjen. Vi kikker på kartet, diskuterer ulike ruter og kommer frem til det som ser ut til å være et godt rutevalg. Å finne egne veier i fjellet er mer morsomt enn å gå i andres fotspor.

Timene går og vi begynner å merke kjøret på kroppen. Selv om vi kom inn på stien nøyaktig der vi hadde planlagt, blir etappen og dagen fortsatt lang. Kleggen surrer rundt hodene våre og varmen stikker gjennom de tykke klærne. Stien er nesten gjengrodd, og rett som det er henger fiskestengene seg fast i de lave greinene som står ut rett over oss. Tempoet er lavt og det er så vidt de små beina til tiåringene beveger seg fremover. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang noen sier noe, og alltid er spørsmålet det samme. "Er det langt igjen, Maria?". De får et ærlig svar tilbake. "Ja, det er noen kilometer igjen".

Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å muntre opp gjengen litt, og kommer på at vitser må være tingen. Mens jeg forteller den morsomste jeg husker stiger humøret et par hakk hos alle sammen. Og det samme gjør tempoet. Etterpå synger vi noen sanger, og vips så kan vi skimte vannet mellom trærne. Endelig fremme!

Vi sl
år opp leir og ser utallige vak bryte vannoverflaten ved utløpet. I det vi krysset elva kunne vi se ørreten i en liten kulp, så forventningene er store. Vi har ikke brukt annet enn krok, søkke, dupp og meitemark på hele turen. Det har funka knallbra, vi har faktisk fått fisk i hvert eneste vann vi har fisket i. Magnus har ikke fisket lenge før den første ørreten i dette vannet blir dratt opp på land. Og slik fortsetter det. Alle sammen får fisk, tross masser av blodtørstig mygg står vi langs vannkanten og drar opp ørret etter ørret. Vi holder på helt til den siste markboksen er tom, og da er vi så slitene at vi så vidt orker å gå de få meterne tilbake til teltet. Der blir det selvsagt knekkebrød med leverpostei, før vi kryper vi ned i de gode soveposene våre etter nok en super dag på tur. I morgen er eventyret over. En ting er hvertfall sikkert, dagene flyr når man har det gøy!

 

Bilder


Helt perfekt!


Morgen og...


...
morgentryner!


Vega <3


Morgengymnastikk




Storfisk!!!




Frokost på gang


Utsikt mot Jotunheimen


Jens må hvile etter litt for mye frokost


Ut på tur, aldri sur!




Fiskelykke, igjen!





 

- Villmarksjenta


Boksignering på Gran



Nå har boka mi endelig kommet! Skal signere bøker på Notabene i Gran fra klokken 12.00 til 14.00 i morgen. Håper å se deg!! :)


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 4

Dag 4. Gledeshyl!


Friske og fine starter vi torsdag morgen. Vi har satt pris p
å hytteoppholdet, og brukt ekstra lang tid på rydding, vasking og vedhogging. Det er nesten så vi er litt stolte over hvor strøkent det ser ut når vi er ferdige, det er viktig å forlate hyttene i god stand! Dina har fått tilbake godformen, og vi er alle gira på å sette av gårde til fiskevannet hvor vi håper å kunne lande storørreten. Inn i bjørkekogen, over myrer og opp over tregrensa. Det er hvertfall hva kartet viser.

Ikke et menneske å se. I det vi forserer de siste bjørketrærne er det som om en vind av gledesrus slår i mot oss. Slik er det hver gang jeg kommer opp på snaufjellet etter noen harde oppoverbakker. Et fantastisk landskap med fjell, daler og innsjøer åpner seg på alle kanter. Reinlaven lyser opp blant grønn lyng og noen kampesteiner stikker opp i det ellers så flate terrenget. Over oss skinner solen, inni oss skinner gleden fra hjertet. Turgleden.

Fem gledeshyl skjærer gjennom den friske fjellufta. Vi får øye på vannet i det vi kommer opp på en liten topp og vi er ikke sene om å sette utfor kanten. En flott leirplass kan skimtes der nede mellom myrull og grønt siv. Alt rundt oss er så ubeskrivelig vakkert. Det er som om vi har krabbet rett inn i et maleri, inn i et eventyr fylt av uventede overraskelser. Vi har faktisk det som skal til for å være mer en lykkelige her og nå. Her er ingen dataspill eller TV, ingen bilbråk eller ringende telefoner, ingen hus eller hytter. Det er bare oss og naturen, oss og friheten.

De to blå teltene settes opp, det går fortere og fortere for hver dag. Tiåringene Dina og Magnus har virkelig fått teken på å få på plass leiren nå. Innimellom kokkelering og teltoppsett blir fem markklyser på krok kasta uti det klare vannet, er det et sted vi har mulighet til å lande storfisk må det være her.

Etter og nok en gang ha spist oss stappmette på middagsmat, tar de to minste seg en gåtur alene i fjellet. De vil opp på en liten topp i nærheten, og jeg lar dem få frie tøyler til å stikke av gårde ei lita stund. Mens to røde fjellrevenjakker forsvinner oppover den grønnkledde åsen, griper jeg fiskestanga. Jeg vandrer langs vannkanten for å finne plassen hvor storfisken (forhåpentligvis) står. Trua har jeg selvsagt. Anna og Jens har gjort det samme, men det er helt stille fra dem. Alt som høres er lyden av sveiven på snella og vinden som rolig seiler forbi.

Brått hører jeg skrik oppe i fjellet, de to minste har vært borte ei stund, men nå står de og vinker et godt stykke oppover i skrenten. De roper at de har funnet et eller annet, og at vi må komme å se. Vi har ikke kjent antydning til fisk, og er derfor ikke vonde å be. Vi halvveis går og jogger opp til dem, hvor de ivrige viser oss ei lita grotte som går inn i fjellet. De stråler over funnet, og det er morsomt å krype inn for å se. For å få filmet det hele står jeg nærmest på hodet ned i hullet med kameraet i hånda, nok en fin opplevelse på tape.

Kveldene kommer så alt for fort. Til tross for at jeg føler dagen nesten akkurat har startet, kommer mørket sakte, men sikkert sigende. Det er kaldt i lufta, og vi er slitene etter nok en aktiv dag på tur i frisk luft. Få sekunder etter at vi har sagt god natt er det likevel en som spretter opp av soveposen og ut i forteltet. "Hysj, jeg hører bjeller!". Det er Jens, noe av det beste han vet er nemlig sau og ku. I boxer, T-skjorte og et par digre fjellstøvler forsvinner han ut av teltet og innover i fjellet mens han løper i retning sauen. Det er litt av et syn skal jeg fortelle dere, det ble vist ikke tidlig kvelden i dag heller.


Bilder


Klare for en ny dag :)


Nyter utsikten.


Endelig på snaufjellet!




Turglede!!


Endelig snart fremme!


En liten klatretur ned siste biten.


Magnus og Vega er gode venner.




Inn i fjellet


Drømmecamp?!


En vanlig kveld i teltet...


God natt!


-Villmarksjenta


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 3

Dag 3. Diare og svimerker.

 

Etter frokost og pakking kommer vi omsider av gårde på ny marsj. Vi skriver allerede dag tre og sola skinner nok en morgen i Langsua Nasjonalpark. I område hvor vi befinner oss er det mye spor etter elg, men med lydnivået som holdes på denne gjengen kommer vi ikke en gang til å se snurten av dem. Det er hvertfall hva jeg sier til de fire andre mens vi beveger oss oppover i fjellbjørkeskogen.

Etter et par kilometer får vi øye på to brune skikkelser innimellom trærne like ved stien. Plutselig reiser de seg, og jaggu er det elg! Og ikke bare en elg, men to! Vi står der på stien, stille som mus, men elgene har allerede fått øye på oss. Jeg fisker frem kameraet, og rekker så vidt å få dem på film før de elegant traver av gårde innover skogen. Igjen står fem turgåere med store øyne og hvert sitt digre glis om munnen. Det hadde vi ikke trodd!

Sekkene er tunge, og vi bestemmer oss for å ta turen innom ei av de mange åpne hyttene til Gausdal fjellstyre. "Åååå, her var det koselig". Anna ser seg rundt mens vi andre kommer etter inn døra. Plutselig slår det meg en tanke jeg ikke hadde tenkt på, hvorfor ikke sove her i natt? Vi har lagt noen få kilometer bak oss, og kan forså vidt være fornøyde med det. Jeg spør de andre, og ser med det samme bare smilende fjes inne i hytta. Svaret er "JA!!!".

Vi koker opp ei diger gryte med pølser, for som vanlig er vi sultene. Likevel er ikke pølsene like gode som de pleier, det er et eller annet som ikke er helt som det skal. Vi kommer frem til at det sikkert bare er fordi vi kjøpte noen billige pølser, og alle hiver innpå uten å tenke noe mer over det.

Vi rekker ikke engang å ta oppvasken før Vega og resten av gjengen spurter ned til vannet for å prøve fiskestanga. Ikke at Vega er noe storfisker da, men hun er liksom med på det som skjer. Like håpefulle som alltid, kaster vi markklysa uti og setter oss ned for å vente. Det går ikke lange tiden før et skrik skjærer gjennom den friske fjellufta, ?Jeg har fisk!!?. Det er Jens som roper, og stange bøyer deg mer enn før. Alle samler seg rundt og venter i spenning. Han sveiver forsiktig inn, og lemper opp en ørret av beste slag. Vi skriker ut av ren glede, og Jens kysser fisken som må være på over halvkiloen. YES!

Det tar ikke lang tid før jeg sveiver inn en ørret på samme størrelse som Jens sin, og jeg skriker minst like høyt. Anna drar også opp en fin fisk, alle tre er knall røde i kjøttet. Jeg kan love dere at jeg aldri har sett selvfisket ørret med en slik delikat farge. Rogna tar vi også vare på, den er minst like god som selve fisken.

Etter en i overkant kjølig badetur kaster vi oss inn døra og steller oss inntil den lille, oppfyrte vedovnen. Tett inntil. Brått skjærer et skrik gjennom den vesle hytta til Gausdal fjellstyre, og jeg rygger bakover og stotrer frem "det gikk fint" et kort sekund etter at smerten har bredt utover i kroppen. Vi pleier å si det, for stort sett går det fint selv om man får vondt. Jeg kikker ned på beinet, og må med en gang innse at hengslene på vedovnen er stempla over kneet for evig og alltid. Noe smertefullt, og kanskje ikke den fineste tatoveringen, men likevel. Det vil bli et minne om turen. To digre firkanter, knall røde svimerker. Typisk.

Aldri mer skal pølser være med på sommertur i tre dager eller mer, det var nok ikke uten grunn at de smakte som de gjorde. "Jeg har fått rævfoss", sier Dina i det hun kommer gående fra utedassen. Og det skal være sikkert og visst, hun har fått skikkelig diare og holder mer til på utedassen enn i hytta resten av kvelden. Stakkars, hun er kvalm og dårlig, men likevel blid. Vi spiser opp den fantastiske ørretkveldsmaten, før vi kryper til køys en etter en. Hvor blir dagene av? Vi er jo halvveis allerede!

 

Bilder

 
Ut på tur, aldri sur.


Pølsene var ikke like gode som de pleier...


Anna, på jakt etter storfisken!


Dina :)


Jens med en flott ørret.




YES!


Magnus :)


NAM!


KALDT!!


Kveld på hytta


Solnedgang


Kveld i hytta.

 

- Villmarksjenta


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 2

Dag 2. Fiskelykke!


Vi får nærmest heteslag når vi slår opp øynene den første morgenen på turen. Jens hiver seg over glidelåsen og skriker ut. "JEG KOKER!!". I naboteltet er det full fest. Dina, Magnus og Vega har allerede vært lenge våkene og holder litt av et leven. Det er ikke som når jeg er alene på tur, her skjer det noe hele tiden.

Vi fordeler arbeidsoppgaver og kjører i gang høy musikk på telefonen. Noen pakker, andre henter vann og fikser mat. Selv om frokostlagingen pågår for fullt, blir det i tillegg tid til litt sving og polka rundt de to blå teltene. Også litt turning da selvsagt. Det er mye energi som må ut når Femkløveren er på tur.

Etter mye pakking og ompakking av sekker er vi omsider klare til å gå. Vi tar en snartur innom Liomseter for å putte innpå litt sjokolade og Farris, før vi følger den T-merka stien inn på beiteområde til noen kuer. Til tross for at turen gjennom beiteområde ikke er lang, kommer Jens ut igjen med kumøkk under hver av de nye fjellstøvlene. Merkelig nok er ingen overasket.

Vi har gått i et par timer når vi endelig kan se utover vannet hvor vi har bestemt oss for å fiske. Planen var egentlig å gå noen kilometer til, men det slår vi fort fra oss. Vi har jo muligheten til å gjøre akkurat det som passer oss, så hvorfor ikke benytte oss av det. Selv om vi ikke går så langt blir neppe turopplevelsen mindre.

Vi finner en ypperlig leirplass på en liten høyde, og jeg gir streng beskjed om at alle må være med på å etablere leir og gjøre klar mat FØR vi begynner å fiske. Litt lengre nord truer nemlig noen mørke skyer, og fem mager skriker etter en sen lunsj. Omtrent to minutter etter at beskjeden blir gitt, kan jeg skimte Jens nede ved vannkanten. Og selvsagt med fiskestanga i hånda. Jeg skal til å rope, men han kommer meg i forkjøpet. "Jeg har fiiiiiiisk!". Fort frem med videokameraet, og på null komma niks står det fem stykker nede langs vannkanten. En flott ørret blir dratt opp, og jeg kan ikke annet enn å smile av Jens som er overlykkelig over å ha landet turens første fisk. Og dette til tross for at hverken telt eller mat er gjort i stand.

Det tar sin tid, men omsider dufter deilig Tikka Masala på den mosedekte leirplassen. Uværet fra nord tok en annen vei, og innimellom matlagingen har flere ørreter blitt dratt på land. Der ute koker det av bitevillig stekefisk som tydeligvis er glad i meitemark. Det er så vidt de fire andre, og særlig Jens, klarerer å sitte stille til maten er slukt.

Så begynner fiskingen for alvor. Alle står spredt langs vannkanten, fire med fiskestang og ei med kamerautstyr. Ettersom flere fisker dras på land, får jeg filmet det både over og under vannoverflaten. Hver gang jeg skal ta i fiskestanga mi, er det en eller annen som har fisk. Da er det bare å slenge fra seg stanga, gripe kameraet og løpe bort til den som skriker. Likevel klarer også jeg å få dratt et par ørreter på land, og visst er det moro!

Å dra opp så mye fisk er ikke akkurat noe hverdagskost, det er mer som i en drøm. En fantastisk drøm! Etter i underkant av to timer må jeg med tungt hjerte si at vi må avslutte fiskingen, vi har dratt opp omkring tjue ørreter. Selv om alle har lyst til å fortsette, kan vi ikke ta opp mer enn det vi klarer å spise. Likevel er vi storfornøyde med å ha fisket mat til en solid middag, både til oss og Vega.

Sola forsvinner bak fjellene, dag nummer to har gått fryktelig fort. Myggen surrer rundt, og vi er overlykkelige over å ha et myggfritt innertelt å krype inn i. De to små krabber inn i sitt telt, og vi andre i vårt. Det tar sin tid før det blir stille, latter og moro kan høres fra begge boligene. Likevel tar søvnen etter hvert overhånden, og vi sovner til lyden av summende insekter. Turlivet er herlig, det er vi alle enige om.

 

Bilder


Startklare dag 2


Moro med hengebru!


Storfiskeren!


Første gang med Tikka Masala på tur, og det var knallgodt!


Dina venter på at ørreten skal bite.


Mye fisk på kort tid!


Rensing av fisk





Litt av en jobb..


Middag på gang :)


Jens er kokk




Mygg og andre insekter mellom inner- og ytterteltet


Solnedgang


- Villmarksjenta

 


Femkløveren i Langsua Nasjonalpark, dag 1

Femkløveren har nå avsluttet en seksdagers tur i Langsua nasjonalpark. Jeg vil fortelle om den fantastiske turen her på bloggen, og begynner i dag med å dele dag 1 med dere. :)


Dag 1. En hyper gjeng!

 

Fem overivrige unger og ei logrende malamutetispe skal en vakker mandag formiddag starte på turen ingen har peiling på hvordan vil bli og hvor skal gå. Nettopp det er en digg start, alt vi vet er at foran oss ligger fantastisk natur og forhåpentligvis noen gode fiskevann. Det er Langsua nasjonalpark som skal utforskes de neste seks dagene. Se opp folkens, her kommer en livat gjeng på besøk!

Ut av bilene blir lass på lass med utstyr boret ut, og det første som slår meg er at tyngden på sekken neppe vil bli av den mest behagelige. Men hvilke rolle spiller det? For hva er vitsen med å gå langt første dagen, når fine leirplasser kan oppsøkes en liten kilometer fra Liomseter? Og slik blir det, en kilometer med oppoverbakke og der ligger leirplassen som skapt for to telt. Perfekt!

Det er selvsagt at man blir sulten når man starter med å gå en HEL kilometer den første dagen. Eller SKRUBBSULTEN som Jens sier. Jens er tretten år, full av energi, har masse godt humør og er til tider litt umulig. Han er en godgutt som alltid skaper liv og røre, og alle misunner han den ekstreme fiskelykken. Jens er en flink kokk og sørger for god mat til alle. Så lenge han har krydder da selvsagt. Han rører rundt i reinsdyrgryta mens Anna står på hodet ned i den ene pakkposen for å finne salt og pepper. "Her er det". Hun skjærer en grimase og snubler bort til Jens med et digert glis om munnen. Anna er femten, stort sett VELDIG blid og ofte litt i overkant hyper. Hun er ei omtenksom jente som har vært på turer mange ganger før. Sterk som en bjørn er hun også. Anna må ikke ha info inn med t-skje som mange andre, men derimot med kryddermål.

Dina og Magnus står og fikler med det lille teltet sitt. Begge er ti år. Dina er ei solstråle, ei fjellgeit og en energiklatt på samme tid. Hun er uredd, tåler en trøkk og er alltid klar for nye eventyr. Dina liker ikke å få nei til svar, for i følge henne går alt bra. Hun skyver teltstanga på plass og Magnus dytter teltpluggene godt ned i bakken. Magnus er en liten luring med mange artige påfunn. Han er nysgjerrig og vil vite alt om alt pluss enda litt til. Han har bestandig en artig kommentar på lager, og selv i de mest alvorlige situasjoner får han stemningen på topp med de merkeligste etterligninger og grimaser. Han er en sprek gutt og en skikkelig moroklump.

Jeg har gledet meg lenge til denne turen, og jeg er heldig som har fått lov til å ha med meg en så herlig gjeng til turfølge. Det er jeg som har planlagt, eller ikke planlagt, denne miniekspedisjonen og tatt initiativ til at hele Femkløveren skal ut på sin første lille langtur. Malamuten Vega har vi fått låne av naboen. Hun er både ei kosebikkje og en flink kløvhund.

Det er deilig å kjenne følelsen av å ha seks dager med frihet foran oss. I fjellet kan vi gjøre akkurat som det passe oss, vi kan gå dit nesa peker om vi vil! Likevel tar vi oss god tid til å sette oss inn i kartet for å planlegge hvor vi skal gå de neste dagene. Det er greit å ha en viss peiling på hvilke retning vi ønsker å bevege oss i, og hvilke fiskevann vi skal prøve ut.

Det er kaldt ute. Vinden uler og sola er på vei ned bak fjellene. Vi stapper alle fem inn i tremannsteltet. Det er litt trangt, men som alt annet GÅR DET FINT. Jeg setter i gang filmen "Se opp" på Ipaden og alle følger spent med. Det slafses sjokolade, og jo lengre ut i filmen vi kommer, desto mer hypre blir gjengen. Jeg er noe usikker på om jeg skal kalle det en fordel eller ulempe at hele gjengen har litt over gjennomsnittlig med energi som må ut. Jo forresten, på kvelden er det en ulempe. Det blir turning rundt i teltet, og ei lita stund er jeg bekymret for at hele boligen skal kollapse. Etterhvert sender vi de to minste inn i tomannsteltet ved siden av. Det er en fordel å få litt søvn påøyet før en ny dag begynner. "Det beste med å være på tur, det er å legge seg i påsan", sier Jens. Han sovner mens vinden seiler over teltduken. Et drag av kulde lurer seg inn mellom de tynne teltveggene. Det kalles fjelluft, duften av ekte frihet.

 

 Bilder


Startklare!! :)


Start ved Liomseter


Turens første fall, etter ca. ti meter på sti...


Første leirplassen


Matlaging på gang


På tide å legge seg?!

 

 

- Villmarksjenta


Ei helg med padling og moro!

Bilder fra forrige helg, det tar som vanlig litt tid før jeg får lagt ut noe. Jeg hadde en super turhelg med padling, de to malamutene Vega og Totak var med. Jeg hadde første besøk av André Spica fra fredag til lørdag, han skulle lage en reportasje om meg til bladet "Hundesport". Deretter møtte jeg Lasse på lørdag kveld, og var på tur sammen med han til søndag.

Jeg lar bildene si resten, siden jeg ikke har tid til å skrive stort mer.



Bilder

Alt utstyret ble bundet godt fast, de to pelsdottene er nemlig urolige passasjerer.




Vega har lagt seg for kvelden, og skuler trøtt mot kameraet




Idyllisk i solnedgangen


André Spica :)


Ikke den verste utsikten på en flott dag som denne


FISK!!


Plutselig dukker Lasse opp :)


Nok en idyllisk leirplass, og blikkstille vann. Stille før stormen!


Bålkos!


Slitsomt å padle kano? Det synes hvertfall Totak.


Lasse steker selvskutt rådyrkjøtt til kvelds, mmmmm!


Midt på natten blåser det opp til storm, regn og uvær. Da er teltet kjekt å ha.


Totak avsluttet det hele med det jeg hadde fryktet hele helgen, altså at han skulle gå på tryne ut av kanoen. Før eller siden måtte det vel skje, en latterlig bra slutt på dagen!

 

Takk til både André og Lasse, for en flotters padlehelg!


- Villmarksjenta


Femkløveren i Langsua nasjonalpark

I sommer skal hele Femkløveren på tur! Uke 29 er satt av til turglede og moro i Langsua nasjonalpark, vi starter fra Liomseter med fiskestang og hver vår sekk på ryggen. De to yngre fetterne mine og de to lillesøstrene mine skal være med. Dina og Magnus er de yngste, på 10 år. Jens er 13, Anna er 15 og jeg selv er 17.

Vi har satt av en uke til turen, men tar utgangspunkt i fem dager for å se hvordan det går. Alle fire har vært med masse på tur før, men dette blir altså deres første "langtur". På denne turen er antall tilbakelagte kilometer helt usaklig, vi går akkurat så langt vi har lyst til og ikke en meter lengre. Vårt hovedfokus på denne turen skal være å ha det gøy og bruke naturen som den store lekeplassen den faktisk er. Vi skal fiske, bade, leke, lage turmat og kanskje gå en dagstur uten sekk om vi føler for det. Planen er i hovedsak å sove ute, men det er også noen åpne hytter i område som vi kan ta i bruk dersom været blir veldig dårlig. Det spiller egentlig ingen rolle hvor vi er og hva vi gjør, så lenge vi får noen opplevelsesrike dager ute på tur.

Jeg tror dette blir et morsomt og spennende prosjekt. Jeg skal selvsagt filme og ta masse bilder fra turen, og kommer til å redigere film i etterkant. Denne kommer jeg mest sannsynlig til å bruke i foredrag senere.


Dette prosjektet vil dere kunne følge både på Facebook og her på bloggen, men aller først skal Femkløveren en tur til Hellas :)

 

Under er noen bilder og filmer fra turer vi har vært på sammen.

Bilder


Vår 2012


Juleferien 2012/2013


Høst 2012


Vinter 2013

 

Film fra Juleferien 2012/2013


                                                                                                                                                   ^
                                                              
                     Trykk her oppe for å endre kvalitet til 720pHD   

 

 

Film fra forskjellige turer med Femkløveren


                                                                                                                                                   ^
                                                              
                     Trykk her oppe for å endre kvalitet til 720pHD   




- Villmarksjenta


Følelsen av å endelig ha fri!

Det er så herlig, jeg har levert alt av tekster til boka! Eksamen er over, på skolen er vi ferdige med alle prøver. Den siste hadde vi i går.

Det har ikke vært lett å kombinere det å skrive bok med videregående. Begge deler har vært tidkrevende, jeg har ikke hatt mye tid til å dra på tur dette skoleåret. Nå er derimot sommerferien rett rundt hjørnet, og det hele skal starte med en ferietur til Hellas sammen med familien. Ikke bli overasket, men jeg skal ikke ut på en femti dagers langtur i sommer, haha! MEN det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal på langtur i 2013, året er jo lengre enn bare en sommerferie.

Bortsett fra syndeferien skal jeg bruke sommeren på mange turer, både ukesturer, helgeturer og dagsturer. Kalenderen er full!


Under er noen bilder fra årets første fisketur med haspelstang :)

Ha en fin kveld!









Bestemor kom på besøk, med is og jordbær! Kjempekoselig :)


Årets første på haspelstang!


Dina med frosk


Sluken til høyre er fra Sølvkroken, helt klart en av favorittene!


Anna med ørret :)



- Villmarksjenta


Pinse - sommervarme og isbading

Et litt forsinket innlegg fra pinsen, hvor jeg var på en flott telttur med Joonas, Dina og Anna!


Vi drar avgårde lørdag morgen og har hver vår tunge sekk på ryggen. Snøen ligger ennå i store fonner på fjellet, men trues av den gode sommervarmen som nå for alvor har grepet tak. Vi vandrer langs det vante myrdraget, det er fortsatt antydning til skispor, og råtten snø ligger i store deler av skogen. Det tar likevel ikke lang tid før det vesle tjernet åpner seg foran oss, og den flotte leirplassen ligger der omkranset av stillhet og vakker natur. Vi våger oss utpå isen den siste biten frem til plassen. Den er ikke særlig tykk og har løsnet fra kantene, likevel kommer alle tørrskodd over. Så vidt.

De to blå Fjällräventeltene settes opp og liggeunderlagene brettes ut. Skylaget på himmelen forsvinner gradvis og vi må skrelle av den varme ytterbekledningen for ikke å bli kokt. Mens tiden tikker, går hudfargen fra hvit til lyse rosa. Heldigvis tok jeg med solkrem, men vi smører oss inn uten å være spesielt nøye. Etter å ha ligget rett ut både vel og lenge, slår vi i stykker deler av isen borte ved utløpet. På slike dager er det selvsagt at man må bade. En etter en avkjøler vi oss i den vesle kulpen, til tross for at vannet er fylt opp med kjølige isbiter.

Deilig reinsdyrgryte oser lang vei i det sola kryper bakom åsen. Det er ikke et vindpust i lufta, noe som er sjelden til fjells. Myggens velkjente summelyd er et sikkert vårtegn, og vi blir ikke overasket i det den blodsugende rakkeren kommer på besøk. Vi kryper inn i teltet og koser oss med sjokolade, og bestemmer oss for å ta tidlig kvelden.

 

Vi våkner til regndrypp på teltduken dagen etter, og jeg frykter at gårsdagens sol og varme har blitt forandret til det helt motsatte. Det viser seg likevel ikke å være så ille. Den ene mørke skyen som tilfeldigvis har seilt akkurat over oss, forsvinner fort. Alt den legger igjen etter seg er en knallblå himmel med noen uskyldige, hvite dotter. Isen viser seg dessuten å ha gått opp mye i område hvor vi badet forrige dagen, og vi trenger ikke tenke oss om to ganger før vi bestemmer oss for et morgenbad. Et svært isflak løsner, og vi dytter det lengre ut for få god plass til svømmeturer. Isflaket viser seg dessuten å egne seg perfekt som solplass, vel og merke mens vi ligger på et liggeunderlag. Vi seiler på isflaket midt uti vannet, akkurat som i et eventyr!

Etter mange badeturer og enda flere timer i sola, pakker vi leiren og går tilbake retning hytta. Ganske så solbrente, men blide. Nok en flott tur er tilbakelagt på Synnfjell, og flere skal det bli.

 

Bilder


Her bada vi dagen etter!! Ble årets siste tur på isen, ikke helt trygt!


Foran meg (helt forrest) bada vi et par timer etterpå


I spranget!


Det gikk så akurat, men det holder forså vidt.


Teltoppsett




Livet i camp!




Joonas tar oppvasken






Brrrrr.....




Utsikten kan ikke klages på


Anna leker klovn, som vanlig!










Oppskriften på denne lekre turmaten kommer selvsagt i boka mi til høsten :)




Solnedgang






To morgentrøtte


Morgenstund i teltet, solen kom visst likevel..


Isbading er sunt for kroppen!


Joonas!


Idyll!


Anna


Dina, en liten tøffing i iskaldt vann



 

- Villmarksjenta






Jeg heter Maria, er 18 år og kommer fra Hadeland. Min store hobby er friluftsliv, og mye av tiden tilbringer jeg derfor ute på tur i skog og fjell, året rundt. I naturen kan jeg koble av fra det hverdagslige maset og leve i øyeblikket. Naturopplevelsene og roen er jeg alltid på jakt etter, i tillegg til den fantastiske følelsen av mestring. Jeg er likevel opptatt av at sikkerheten skal settes foran jaget på høy risiko, og at turgleden skal være drivkraften.

Sommeren 2012 gikk jeg Norge på tvers, min første langtur som hadde en varighet på 50 dager. Jeg har nå gitt ut bok basert på turen, med tittelen Villmarksjenta. Jeg har allerede fått unike muligheter til å dyrke min store interesse, og ble i vår kåret til Årets Villmarking på Villmarksmessen i Lillestrøm. Min store drøm er på sikt og kunne leve av friluftsinteressen.

I tiden fremover kan dere følge med på mindre turer, og på forberedelsene til neste langtur. Jeg starter på mitt største langturprosjekt våren 2014.




























hits